Hvilke markeder kan jeg handle i verden?

Valutamarkedet er verdens største og mest aktive handelsmarked, etterfulgt av markedet for rentepapirer, råvarer og aksjer. Valutatrading har lenge vært dominert av store globale banker og institusjoner, og det har blitt stadig mer populært og tilgjengelig for individuelle investorer.

Å handle valuta er litt annerledes enn andre aktivaklasser. Handel i andre aktiva involverer handel i ett marked med gevinst og tap basert på absolutt avkastning (Jeg kjøpte. Verdien steg, jeg tjente penger, verdien falt, jeg tapte penger). Verdien steg, jeg tjente penger, verdien falt, jeg tapte penger).

Valutahandel foregår i par med to valutaer som handles mot hverandre. Avkastningen i aksjemarkedet er relativ, gevinst og tap måles etter hvordan en valuta fungerer i forhold til den andre. På en gitt dag ville for eksempel den amerikanske dollaren (USD) stige i forhold til euro (EUR), sveitsiske franc (CHF) og britiske pund (GBP), men falle i forhold til japanske yen (JPY), kanadiske dollar (CAD) og australske dollar (AUD).

Som verdens reservevaluta er handel i par med amerikanske dollar grunnlaget for valutahandel over hele verden. De mest aktive og største parene er EUR/USD, GBP/USD, USD/CHF og USD/JPY. Valutapar som ikke involverer USD kalles cross pairs. Populære cross pairs er GBP/EUR, EUR/JPY og AUD/CAD.

Prisingen i valuta er basert på den første valutaen i paret, også kalt basevaluta. Når det gjelder EUR/USD betyr dette hvor mange USD man trenger for å kjøpe én EUR. Når EUR/USD stiger betyr det at EUR stiger i verdi. Når EUR/USD faller, betyr det at EUR faller eller at USD stiger i verdi.​

Handel i råvarevalutaer som AUD/USD og USD/CAD er også populært. Verdivurderingen av disse valutaene og andre råvareproduserende land som New Zealand dollar (ZND), norske kroner (NOK) og sørafrikanske rand (ZAR) har en tendens til å bli påvirket av råvareprisene, som representerer en vesentlig del av varene som handles av disse landene. Vær oppmerksom på at CAD og NOK er mer følsomme overfor energikursene, AUD og NZD overfor metall- og kornkursene og ZAR edelmetallkursene.

USD og JPY omtales ofte som defensive valutaer. På grunn av lave renter har investorene en tendens til å låne penger til lavere kurser i disse landene, og prøve å oppnå høyere avkastning andre steder. Dette er viden kjent som carry trade. I tider da investorene ønsker å ta risiko, øker carry trade og kapitalflyt ut av USD og JPY til andre valutaer. Når frykten øker og investorene er blitt mer vare for risiko, selger de ut risikable aktiva og betaler tilbake USD- og JPY-baserte lån.​

Som andre markeder baseres valutaverdiene på tilbud og etterspørsel. Generelt favoriserer traderne land og valutaer med høyere renter, politisk og økonomisk stabilitet og høyere økonomisk vekst (høyere potensial for gevinst fra investeringer), over land med lavere renter eller svakere vekst. Fordi inflasjonen bryter ned verdien av papirvalutaer over tid, pleier man å unngå valutaer med potensial for nåværende eller fremtidig høy inflasjon. Valutaer med høyere politisk eller økonomisk risiko (høyt underskudd, høy statsgjeld eller problemer i banksystemet) blir gjerne notert ned for å reflektere disse problemene.

Det finnes to hovedtyper av aktører i råvaremarkedene; hedgere og spekulanter.

Hedgere vil gjerne låse kursen for et produkt som de vil levere eller bruke en gang i fremtiden. En bonde som skal plante hvete vil låse kursen for leveringen i september, mens en baker som trenger hvete i juni kan låse kursen før på grunn av planlegging og budsjettering. Denne kategorien kan domineres av bransjedeltakere.

Råvareprisene er hovedsakelig påvirket av endringer i tilbud og etterspørsel av de bestemte varene som handles. Spekulantene er de som er interessert i å forsøke å tjene på endringer i prisene mens tilbuds- og etterspørselsforholdene endres. De har ingen intensjon om å levere eller ta levering av fysiske varer. De fleste investorene faller innen denne kategorien.​

Råvarer faller innenfor flere grupper som deler lignende påvirkninger:

Selv om de fleste forbinder edelmetaller med smykker, har spesielt gull og sølv blitt brukt som valuta i århundrer. Derfor blir edelmetallene ofte sett på som verdilagring, og blir interessante når investorene er bekymret for at verdien av papirpengene (spesielt amerikanske dollar) kan falle.​

I likhet med været pleier energiprisene ofte å være et hett samtaleemne, fordi de har en slik innvirkning på mange menneskers dagligliv.

Energiprisene og -etterspørselen er ofte knyttet til global økonomisk vekst. Vi bruker mer energi i gode tider og kutter ned energiforbruket i dårlige tider. For eksempel kan bedrifter operere i flere skift eller forbrukere kan reise mer i gode tider. Været kan ha en innvirkning på prisene på energier som brukes i oppvarmingen av hjemmene som naturgass og fyringsolje.

En stor del av den globale energitilførselen, spesielt råolje, produseres i eller transporteres gjennom politisk ustabile regioner. Derfor kan politiske risikofaktorer påvirke oljeprisen, særlig i tider meg begrensede forsyninger.

Selv om råolje er et globalt marked, er prisene mer følsomme for økonomiske forhold i verdens største energiforbrukere USA og Kina.

Metaller for industrielt bruk er også følsomme for global økonomisk aktivitet, etterspørselen stiger generelt etter som økonomiene vokser. Forsyningen kan økes ved utvikling av nye gruver og begrenses av streik eller andre operative problemer.

I de siste årene har etterspørselen av uedle metaller blitt drevet av etterspørselen fra fremvoksende økonomier som Kina, India og Brasil som bygger ut infrastrukturen.

Ettersom flere økonomier har utviklet seg fra selvbergingsjordbruk til nye industrisamfunn i de siste tiårene, har etterspørselen etter landbruksvarer økt jevnt.

Kornprisene pleier til å påvirkes mer av utviklingen på tilbudssiden i markedet. Utviklingstrekk som kan ha negativ innvirkning på tilbudet kan føre til knapphet og presse prisene opp (for eksempel tørke, frost og flom). På den annen side når prisene stiger planter bøndene flere avlinger, slik at virkningen kan reduseres over lengre tidsperioder. ​

Det finnes en rekke andre varer som kan omsettes, som for eksempel kaffe, sukker og kakao. Forskjeller i hvert marked pleier å være relatert til værforhold i produksjonsområdene og endrede etterspørselsforhold over hele verden.

En annen type diversifisering er å investere i flere aksjer i en mengde ulike industrigrupper. Slik får du bredere eksponering, og reduserer risikoen som kan oppstå i én sektor i vanskelige tider.

Investorer som bare ser på energisektoren kan få problemer når råvareprisene faller. Denne risikoen kan reduseres ved også å ha eksponering mot områder som har nytte av fallende energipriser, spesielt transportselskaper og alle som bruker drivstoff.​

Selv om sektorhandel har blitt mer populært de siste årene, er handel av brede markedsindekser det viktigste middelet aksjeinvestorene bruker for å øke diversifiseringen over enkeltaksjer.

De fleste omsettelige indeksene er basert på flere av de største og mest omsatte selskapene på en bestemt børs eller i et bestemt land.

Noen av de mest kjente indeksene er:

• UK 100
• Germany 40
• French 40
• Spain 35
• Sweden 30
• Italy 40

• US30 (avledet fra Dow Jones Industrial Average)
• US SPX500 (avledet fra S&P 500)
• US NDAQ 100 (avledet fra NASDAQ 100)
• US Small Cap 2000 (avledet fra Russell 2000)
• Canada 60 (avledet fra S&P/TSX 60)

• Hong Kong 43 (avledet fra Hang Seng)
• Japan 225 (avledet fra Nikkei)
• Australia 200 (avledet fra S&P/ASX 200)

Generelt pleier indekser i samme region å yte tilsvarende over tid, fordi de største selskapene pleier å ha flernasjonale operasjoner nær hverandre.

Det kan være noen forskjeller mellom indeksene avhengig av hvilke sektorer som utgjør størstedelen i mengden. SPX500 har for eksempel mer tyngde i forbruksvarer, finanstjenester, teknologi og helsevesen. Kanadiske og australske indekser veier tyngst i material- og energiproduksjon. Hong Kong 43 vektlegges mer i finans, inkludert fast eiendom. UK 100 på den annen side vektlegges mest i bank, legemidler, metaller og olje.

Statsobligasjoner, også kjent som rentepapirer, er et annet svært aktivt tradingmarked som gir investorene mulighet til å handle ut fra større makroøkonomiske utviklinger i ulike land.​

De fleste store investorene som banker og institusjoner kjøper obligasjoner for å holde dem til forfall, og ser på renten til obligasjonen som den primære avkastningen på investeringen. Over tid svinger obligasjonskursene sammen med de økonomiske forholdene og skaper muligheter for investorene.

Rentekompensasjonen som investorer krever for å kjøpe en obligasjon drives ofte av to viktige faktorer; inflasjon og tilbakesbetalingsrisiko. For å få inntekt over tid trenger investorene obligasjonene for i det minste tilbakebetale inflasjonssatsen i utstederlandet. I tillegg krever investorene gjerne en premie for å dekke risikoen for at långiverne kan misligholde enten sentrale betalinger eller rentebetalinger, da debitorer i de fleste land ikke lenger får fengselsstraff.​

Basert på dette krever investorene høyere renter fra land som har høye inflasjonssatser. Under den europeiske statsgjeldskrisen kunne problemer som høy statsgjeld eller høy nasjonal gjeld øke risikoen for insolvens, og føre til at investorer krever høyere rente som kompenasjon for risikoen.

Mens aksjeinvestorene noen ganger kan "legge elsk på" aksjene sine og være mer tilgivende for å feile, pleier obligasjonsinvestorene å ha strenge kvalitetskrav for investeringene og blir noen ganger kalt "obligasjonsvakter".

Fordi renten på de fleste obligasjoner er fast etter utstedelse, endrer obligasjonskursene seg over tid for å reflektere renteendringene. Anta at en tiårsobligasjon er utstedt på 5,0 % rente og at nye niårsobligasjoner utstedes på 4,0 % ett år senere. Fordi obligasjonen på 5,0 % har en høyere rente og alle andre forhold er like, vil investorene være villige til å betale mer for den obligasjonen. På den annen side, hvis investorer kunne få 6,0 % på nye niårsobligasjoner, ville de ikke være villige til å betale så mye for obligasjonen på 5,0 %.

Obligasjoner utstedes ofte til en kurs på 100,0 kjent som pari, og forventes å innløses for samme kurs ved forfall. Hvis rentene på nye lån øker, har kursen på eksisterende obligasjoner en tendens til å slippe slik at de handles under 100,0 eller til rabatt. Potensialet for verdistigning oppveier lavere rente. Hvis renten på nye obligasjoner faller, stiger ofte kursen på eksisterende obligasjoner. De handles deretter for en premie på linje med kapitaltapet, som kompenserer for høyere rente over tid. ​

Å forstå dette omvendte forholdet mellom renter og obligasjonskurser er viktig for obligasjonstradere.

Tiden til forfall er også en viktig faktor. Sentralbankene pleier å bruke kortsiktige renter for å fremskynde eller forsinke økonomisk vekst. Derfor kan forskjellen mellom kortsiktige og langsiktige renter variere litt. Mesteparten av tiden er de langsiktige rentene høyere for å reflektere risikoen for å endre utviklingen over tid. Andre ganger kan de kortsiktige rentene stige over de langsiktige rentene, spesielt når sentralbankene prøver å bremse den økonomiske veksten eller kontrollere inflasjonen.

De fleste blir først kjent med investeringsverdenen ved å investere gjennom individuelle aksjer og aksjemarkeder. Selskaper over hele verden utsteder aksjer til offentligheten av mange grunner, først og fremst for å reise kapital for å utvide virksomheten. Andre fordeler med å bli børsnotert for bedriftene er at de genererer en høyere profil med potensielle kunder og allmennheten for øvrig, deler risikoen mellom flere investorer, reduserer selskapets kapitalkostnader, etterfølgende planlegging for grunnleggerne og mer. Salget av aksjer et selskap til aksjonærer kalles primærmarkedet​​

Når et selskap fullfører den første børsnoteringen trades aksjene vanligvis på en tradisjonell børs som NYSE (New York), FSE (Frankfurt) eller LSE (London), eller registreres på en børsliste "over disk" som NASDAQ (New York), hvor handler utføres direkte mellom meglerne. Begge disse er kjent som sekundærmarkeder.

Enkeltpersoner som prøver å tjene penger i aksjemarkedet prøver vanligvis på to måter. Kapitalgevinster fra å gjøre en fortjeneste på en gunstig kursbevegelse. Enten fra langsiden (kjøpe lavt og selge høyere) eller shortsiden (selge høyt og kjøpe tilbake lavere). Inntekt kan også inntjenes fra utbytte som selskaper betaler til aksjonærene fra nettogevinsten.

Generelt har investorer en tendens til å by opp kursene på aksjer der positive ting er forventet å skje med et selskap. Dette kan for eksempel være bedret inntjening i fremtiden fra økt salg eller nye kontrakter, høyere utbytte eller oppkjøpstilbud eller annen utvikling. På den annen side kan forventninger om negativ utvikling som nedgangstider i bedriften, regulatoriske endringer, tap av kontrakter og politiske endringer føre til at investorer ønsker å selge og presse ned aksjekursen. ​

Med en kjøper og selger involvert i hver transaksjon til enhver tid, har aksjekursene en tendens til å reflektere balansen av forventningene til alle aktørene. Aksjekursene kan endres i takt med forventingene.

Faktorer som kan påvirke markedsforventningene kan være makroøkonomiske faktorer som påvirker forretningsmiljø, bransjefaktorer som endrede råvarepriser, og selskapsspesifikke faktorer som inntjening, utbytteendringer og annen forretningsutvikling.

Inntektsrapporten til et selskap påvirker ofte kursen. Tidspunktet for disse rapportene publiseres ofte i god tid, med analytikere som følger selskapet og bidrar med sine forventninger. Mange selskaper publiserer også sine egne forventninger, kjent som guiding. Hvordan selskapets resultat og fremtidige guiding er i forhold til forventningene kan ha stor innvirkning på kort- og langsiktige handelstrender.

Når folk begynner å handle aksjer opplever de ofte at de blir utsatt for risikoene til den aktuelle virksomheten de handler. Noen som for eksempel handler aksjer av olje- og gasselskaper ser kanskje at selv om energiprodusentene generelt stiger og faller med kursen på råolje og relaterte råvarer, kan også avkastningen påvirkes av hvor godt de enkelte selskapene de handler utfører utforskning og drift. Ett selskap kan for eksempel lykkes med utforskningen, mens et annet kan bore en rekke tørre hull, eller ha produksjonsnedgang på grunn av problemer med utstyret.​

Den primære metoden investorer bruker for å dempe noen av de selskapsspesifikke risikoene er å handle en aksjegruppe i stedet for én aksje, det som kalles diversifisering. En måte å diversifisere er å handle mer enn én aksje i en bransjegruppe.

I olje- og gassektoren vil for eksempel trading av en gruppe aksjer gi eksponering til flere selskapers utforskningsprogrammer, mens risikoen for selskapets problemer minsker. Det vil også fange opp en mer generell eksponering mot underliggende kursbevegelser for råvarer.

Det er ti store sektorer i aksjemarkedet som faller inn under fire hovedkategorier.

Disse selskapene har ofte høyere gjeld og rentebetalinger utgjør store deler av utgiftene. Disse selskapene har ofte bedre resultater i tider med fallende renter og dårligere resultater når rentene stiger raskt.

Selskaper innen disse områdene har ofte nokså stabil og forutsigbar inntekt og inntjening. De produserer eller selger varer som folk bruker daglig uavhengig av økonomiske forhold. Dette kan være hygieneprodukter, dagligvarer og legemidler. De pleier å ha bedre markedsresultater under resesjon og dårligere resultater når økonomien går bra.

Dette er områder som gjør det bra i fremgangstider og dårlig i resesjoner da de representerer varer og tjenester som kan gis avkall på eller erstattes i tøffe tider. Noen eksempler i denne gruppen er: bilprodusenter, klesforretninger, forretningstjenester og flyselskaper.

Veksten for disse selskapene kommer fra store prosjekter som det kan tid å implementere. De henger litt etter den økonomiske syklusen fordi selskapene vanligvis venter på bekreftelse på at økonomien har blitt bedre før de forplikter seg til store prosjekter. Etter en topp fullfører de igangsatte prosjekter før de kutter budsjettene.

Vær oppmerksom på at for teknologi gjelder dette stort sett for selskaper som selger maskinvare, programvare og tjenester til forretningskunder. Stadig flere teknologiselskaper selger hovedsaklig til kunder og vil potensielt falle inn under den økonomisk sensitive gruppen.

Å bestemme hvilke markeder du skal handle kan være komplisert, men noen faktorer kan forenkle avgjørelsen.

De fleste investorer starter med å handle aksjer i selskaper de er kjent med eller som ligger i samme land, før de utvider internasjonalt eller handler ulike aktivaklasser.

Når du er komfortabel med å handle ett område, vil du kanskje utvide til relaterte områder. Du kan for eksemple utvide og handle fra aksjer til indekser eller fra råvareaksjer til relaterte råvarer.

Investorer som er mer interessert i å dra nytte av brede nasjonale eller globale trender kan synes valuta, rentepapirer og indekser er mer attraktivt. Mens de som er vil gjøre litt gravearbeid og finne uforutsette muligheter, kan synes investering i aksjer er mer interessant.

Hvilke markeder som er aktive på den tiden av dagen du planlegger å handle kan også innvirke på avgjørelsen din. Hvis du planlegger å handle i løpet av arbeidsdagen, tilbyr markeder i din region de beste mulighetene. Hvis du planlegger å handle på morgenen eller kvelden, kan det være flere muligheter i andre regioner.

Ikke glem at en av grunnene til at handel med indekser, råvarer og valuta er blitt mer populært de siste årene, er at mange av markedene er tilgjengelige døgnet rundt.

Selv om detaljene av investering i ulike markeder eller aktivaklasser varierer, er ofte de underliggende drivkreftene av markedsbevegelse like på alle. Noen av disse er renter, inflasjonsforventninger, BNP-vekst og risikofaktorer. Etterhvert som du blir komfortabel med noen markeder, vil du finne andre markeder der du kan bruke det du har lært.